Allianse er en forutsetning
Det å skape trygghet og tillit med alle vi møter, er utfordrende. Samtidig er det nødvendig for å klare å hjelpe. Det snakker vi om i den siste filmen i denne serien.
Det er ikke alltid så enkelt å være oppmerksomt til stede i en hektisk hverdag. Ofte løper vi litt for fort fra det ene til det andre, og innimellom kan vi være fylt av tanker og følelser om vårt eget, i det vi setter oss ned sammen en annen.
Men for at den andre skal kjenne at det er trygt å dele, så må vi være emosjonelt tilgjengelige. For å få til dette i en hektisk hverdag, kan det være fint å putte inn små «påminnere». Det kan være korte ritualer, for eksempel å fokusere på egen pust når vi går fra kontoret til venterommet for å hente inn noen som venter, eller lage passord på datamaskinen som minner oss om å komme tilbake til nuet.
Det kan være hjelpsomt å «samle på» ubehagelige opplevelser vi selv har opplevd, i den forstand at vi kan bruke tid på å reflektere over hvordan vi følte oss, og hva som hjalp. Ofte er det et godt møte med et annet menneske som har vært til god hjelp. En hjelper som klarte å være rolig da vi selv var stresset, som brukte humor da ting føltes fastlåst, eller som skjønte at vi trengte tid til å hente oss inn igjen, og tok ansvar for samtalen til vi var klare for å gå videre. Å mane frem ansiktene til våre «gode hjelpere» kan hjelpe oss å regulere våre egne følelser og hente frem noe vi tror den andre trenger, og som vi ikke helt hadde kapasitet til i utgangspunktet.
Oppgave 1: Gode hjelpere
Ofte vil vi som hjelpere møte noen vi synes det er krevende å få en allianse med. Hvilke hjelperitualer eller hjelpetanker kan du ta med deg? Skriv dem gjerne ned.
Takk for jobben!
Som hjelpere i møte med foreldre, barn og unge som strever psykisk, så har vi mulighet til å endre liv. Men det er kanskje ikke alltid vi føler det sånn. Når vi kjenner oss alene, at det er for lite tid og for mange oppgaver, at vi ikke når inn til det mennesket som sitter foran oss – da kan vi kjenne at vi ikke strekker til og lure på om arbeidet vårt egentlig gjør en forskjell.
Til disse øyeblikkene er det lurt å minne oss selv på det mange har meldt tilbake, de som har trengt hjelp og kommet til oss i hjelpeapparatet. Mange forteller om enda flere erfaringer med det de ikke trenger. At de føler at de er til bry, at det er umulig å skjønne seg på dem, at det er deres egen feil at de har det vanskelig. Men mange forteller også om det motsatte. Om møter med hjelpere som har vist glede over å se dem, som har klart å skape en opplevelse av ro, selv om de bare har hatt en halvtime, og som har tålt, vært milde og nysgjerrige når de se selv har kjent på selvhat og håpløshet.
Noen ganger kan vi kanskje lure på om det vi gjør er noe vits, og da skal vi lynraskt minne oss selv på at jo, det er noe vits! Det er kjempevits! Det er ikke sikkert vi alltid merker det, men den som sitter foran oss, merker det. Vi vet hvordan det er selv. Å sitte sammen med noen som gir et ørlite lys når ting er bekmørkt. Å møte noen som rommer og utfordrer, sånn at det blir mulig å bevege seg fra svart, til grått, og til og med til glimt av solskinn. Vi hjelpere vet også hvordan det kjennes å bli møtt med gode øyne. Hvordan det kjennes å bli møtt med respekt, aksept og nysgjerrighet, og at det gjør en forskjell.
Å være en god hjelper krever mot. Vi må tørre å kaste oss ut i det, selv om vi ikke har alle svarene. Vi må tørre å være følelsesmessig involverte. Belønningen er ikke bare at mennesket foran oss får mulighet til å utvikle seg og vokse, vi får også den muligheten selv.
Takk for jobben du gjør hver eneste dag. Den jobben kan endre liv!