Barnehjelpekunst

Over hundre tusen barn i Norge blir utsatt for omsorgssvikt. Hva trenger de av oss?

Publisert: 25.5.2023

Kjøkkenet ligger badet i sol. Stemmene fra to glade voksne ved kjøkkenbordet gjør noe med stemningen. Den blir lysere, lettere å puste i, gjør at den største av jentene tar sjansen.

– Mamma, kan vi få en is?

Mammaen og venninnen snur seg mot de tre søstrene.

– Klart det, jenta mi.

De tre små løper ivrige inn på spisskammerset der fryseboksen står. Det er en stor fryseboks, en sånn man må hoppe opp på, lene seg over og strekke armene så langt man kan ned i, for å få tak i isen. Kroneis, med sjokolade. Den største jenta på ni løfter opp lillesøster på to. Den lille strekker kroppen mot bunnen av fryseboksen og griper tak i kroneisen. Så blir fireåringen løftet opp. Det er litt tungt å løfte en sånn lenende liten kropp, men også hun får tak i kroneisen, øynene lyser av glede. Så hopper storesøster opp selv. Kjenner den harde kanten av fryseboksen mot magen, og så kjenner hun kroppen stivne. Lyden fra ytterdøra, de tunge skrittene inn i kjøkkenet, luften som blir tung, og så stemmen

– hva faen er det du driver med?

Den store kroppen marsjerer mot henne. River isen ut av hånda. Skriker. Truer. Tårene presser bak øyelokkene. Skammen brenner i kinnene. Hvordan kunne hun være så dum. Hadde hun ikke bedt om den isen kunne det gått bra.

Over hundre tusen barn i Norge lever med omsorgssvikt. Hvordan skal vi klare å hjelpe dem? Spesialrådgiver Ida Steinrem er klar i budskapet

– For å klare å hjelpe de familiene hvor det er størst bekymring, så bør man ha flere tiltak, tenke mer nettverkstøttende tiltak, og tiltakene må være samtidige. Er vi i tillegg strukturerte og systematiske i måten vi evaluerer tiltakene på - setter klare mål, ser om det er fremgang, får med oss foreldrene i det, og får til en god tverrfaglig innsats i kommunen, da er det mange barn som kan få god hjelp.

Kollega og forsker Kari Slinning er enig. I tillegg er hun opptatt av at barnet må være målestokken for om vi lykkes. Det er barnet som skal få det bedre.

Bilde av Ida og Kari — Spesialrådgiver Ida Steinrem og forsker Kari Slinning

En vanskelig oppgave, men...

Kari Slinning og Ida Steinrem har begge jobbet med de mest sårbare barna og familiene siden 1991. De er enige om at det er en vanskelig oppgave å klare å hjelpe disse familiene. Ida svarer kontant på hva som er utfordringene.

– Mange fanges opp for sent eller aldri, det er utfordrende å ha de hjelpetiltakene og kompetansen man trenger, å jobbe systematisk nok og faktisk evaluere og se om dette er liv laga, for barna. Det å være tett nok på med det trøkket som er på barnevernskontoret, det er vanskelig, altså. Og så det å jobbe tverrfaglig, klare å hente inn de folka som bør være med.

Samtidig er Kari opptatt av at mulighetsrommet er stort.

– Det er veldig mye som er mulig. Tenk deg vårt norske helse- og sosialsystem. Gjennom graviditet og de to første leveårene vil hver gravid kvinne møte helsepersonell, vi snakker 20-30 ganger. Hvis vi hadde klart å utnytte disse helsekontrollene langt bedre, med en god alliansebygging, gått inn i temaene «hvem er du, hvilke gleder har du med det du skal inn i og hvilke frykter har du, og hvordan kan jeg og vi være støttespillere for deg».

Det viktige første skrittet er å jobbe bedre for å avdekke familiene som trenger hjelp. Et viktig andre skritt er å gi dem hjelp som faktisk hjelper. Hvor starter vi da?

Let etter gullet og jobb målrettet med utfordringene

Vi starter med en god kartlegging, også av ressursene, sier Kari.

– Vi må lete etter gullet og bare pusse og foredle det. Veldig mye er problemfokusert, men den der gode kartleggingen handler også om - hva er ressursene i denne familien, hva kan vi bygge på?

Når ressursene er kartlagt, må en få en klar formening om hva som er strevet. Hva er det barnet får for lite av? Er det kontakt, mat, hjelp, søvn, lek, pauser, samspill?

– Vi skal ikke jobbe med allverdens, vi skal jobbe med akkurat det som er utfordringen i denne familien. Og da skal vi også måle ganske fort: er vi på vei, skjer det noe her? Vi kan ikke bare si - ja...vi har holdt på et halvt år, men det har ikke skjedd noe. Du må evaluere ganske hyppig, og her er det barnet som er svaret, det er ikke hva foreldrene sier.

Barnet er svaret, men foreldrene er veien til målet, poengterer Ida.

Vår viktigste samarbeidspartner og deres viktige støttespillere

– Jeg mener at foreldre er vår aller viktigste samarbeidspartner. En mye viktigere samarbeidspartner enn andre. Her har vi en lang vei å gå, for faktisk å få til et sånt ordentlig reelt samarbeid der foreldre kjenner at de har vært med.

Foreldrene skal kjenne seg ivaretatt, respektert og hørt. Med foreldrenes samtykke så blir det også lettere å hente inn "laget", sier Ida.

– Barnevernloven er veldig streng på taushetsplikt, men med samtykke fra foreldre så kan man få til ganske mye. Hvis foreldre skjønner hvor viktig det er, og at de også er med i alle møter og i den informasjonen som deles, så kan man få gjort veldig, veldig mye. Den muligheten bruker man ikke godt nok.

For det trengs faktisk en "village to raise a child", og for de mest sårbare familiene er denne landsbyen ofte litt tynt befolket. Men kanskje er det noen i barnehagen, en nabo eller en venn som kan hjelpe. Ida har god erfaring med familieråd, og det er alltid flere rundt barnet enn man tror.

– I familierådet sitter det personer som foreldrene og barnet (hvis det er gammelt nok) har foreslått at skal inn. Folk som kan være en ressurs for barnet og familien.

Familieråd tar utgangspunkt i at det beste for barn og ungdom som har det vanskelig hjemme, er å få hjelp av noen i nettverket rundt dem.
Familierådet består av personer som foreldrene og barnet, hvis det er gammelt nok, har foreslått at skal inn.
Målet er at familien og nettverket skal komme fram til en handlingsplan.
Barna får være med fra starten av og får snakke om hva som er viktig for dem.

Kilde: ung.no

Dette kan være et viktig tiltak i oppvekstreformens verktøykasse, mener Ida.

– Reformen handler om at kommunene skal finne gode løsninger for familiene og for barna, og da må vi samarbeide på tvers av tjenester og vi må også hente opp ressurser fra nettverk og lokalmiljøet. Det å styrke lokalmiljøet og styrke en tanke om at det er våre barn og dette må vi jobbe sammen om – det er dette vi må tenke, i mye større grad enn vi har gjort tidligere.

Samarbeid og kompetanse

Kari tenker på sin tid i feltet og hvordan man kan klare å hjelpe de barna som trenger det mest. Bruke nok, men ikke for lang tid til å avdekke ressursene og strevet, vite hvilke tiltak som må settes inn og jobbe systematisk for å skape endring. En ting er hun sikker på:

– Oppgaven er så og si umulig for én person, man trenger å være et tverrfaglig team.

Ida er helt enig. I tillegg vil hun trekke fram et tilbud fra RBUP.

– I barneverntjenesten jeg kommer fra, i Færder kommune, så opprettet vi et eget sped- og småbarns team som både jobbet med undersøkelse og tiltak. To av medarbeiderne gikk på utdanning her på RBUP. Det teamet ble veldig, veldig bra. Du må ha en spisskompetanse på de små, så det å tenke sånne type løsninger i barneverntjenesten, det kan være veldig smart. Og også koble på andre yrkesgrupper i det teamet.

Å hjelpe de mest sårbare barna og familiene er en vanskelig oppgave, men det er slettes ikke umulig sier Ida.

– Jeg har mange eksempler der vi faktisk har fått det til, med gode støttetiltak inn i familiene.

Navn: Ida Steinrem

Yrke: Spesialrådgiver

Utdannelse: Barnevernspedagog med videreutdanning i ledelse og barnerett.

Jobbet i feltet: 1991 -

Brenner for: å styrke det kommunale barnevernarbeidet, særlig på ledelse. Barnevernrett og barns rett til medvirkning, fordi det kan gi barn og familier mer treffsikre tiltak. Tidlig og samtidig innsats i kommunene overfor de sårbare barna, og mobilisering av barnets nettverk.

_______________________________________________________________

Navn: Kari Slinning

Yrke: Psykolog og forsker

Utdannelse: Dr. Psychol. i utviklingspsykologi

Jobbet i feltet: 1991 –

Brenner for: En god start i livet for både barna og de nybakte foreldrene. De skal kjenne seg ivaretatt, og det skal være trygt å bli foreldre.