Emosjonell støtte
Barn trenger hjelp til å lære å forstå hva de føler, hvorfor de føler som de gjør, og hva de kan gjøre når de føler noe. I denne filmen deler vi noen trinn som kan være til hjelp når vi skal møte barns følelser.
Oppgave 1: Eksempel fra hverdagen
Tenk over en situasjon du var i nylig der et barn ble lei seg eller sint.
- Hva skjedde?
- Hva gjorde/sa du?
- Hvordan ble barnet påvirket av det du gjorde og sa?
- Hva lærte barnet?
- Hva ønsker du å gjøre neste gang?
Oppgave 2: Kjenn deg igjen i barnet
Se på eksemplene under. Der ser du situasjoner barn ofte er i, der de kan reagere følelsesmessig. Hva kan være en liknende situasjon for deg, og hvilke følelser ville det gitt deg? Hva ville du trenge da?
- begynne på ny avdeling
- bli fratatt en leke
- få tilsnakk mens mange barn hører på
- ikke få bli med på leken
Oppgave 3: Kan du føle forskjellen?
Se for deg at du gruer deg til en vanskelig samtale du skal ha. Du forteller dette til en venn/partner/kollega. Under gir vi deg to ulike måter å svare på. Hvilken er mest til hjelp for deg? Kan du føle forskjellen?
- Ja, det skjønner jeg, men du er så flink, så det kommer til å gå bra. Du må bare ikke tenke så mye på det, det hjelper jo ingenting å grue seg.
- Ja det skjønner jeg fordi du er kanskje redd for hva som kan komme til å skje i samtalen. Det er ubehagelig å ta opp vanskelige temaer, og da er det lett å tenke mye på det i forkant. Det er slitsomt å grue seg, men det er veldig naturlig når det er noe man er spent på.
Hvis dere jobber i grupper, kan dere gjerne spille ut disse to eksemplene. En kan fortelle om samtalen den gruer seg til, og en annen kan lese svaralternativene.
Når et barn har det vanskelig, for eksempel er lei seg, gruer seg, eller er sint, vil vi gjerne at barnet skal føle seg bedre raskt. Både fordi vi vil hjelpe barnet og fordi det kan være ubehagelig for oss voksne å kjenne på at barnet har det vondt. Da er det lett å si «jeg skjønner at du ble lei deg for at du ikke fikk dukken, MEN du hadde den jo i sted. Kom så går vi og ser om vi finner noe godt på kjøkkenet isteden» eller «du trenger ikke bli så irritert for at ikke det ble noen tur i dag, vi drar heller på tur i morgen isteden».
Når vi raskt kommer med en løsning eller sier at det ikke er noe å være lei seg for/sint for eller lignende, sier vi samtidig til barnet at den følelsen de har er feil å ha/unødvendig å ha. Følelsen forsvinner ikke, men barnet blir sittende mer alene med den vonde følelsen, og i tillegg med en følelse av at det er noe galt med dem som føler det på den måten. Når vi klarer å være i situasjonen sammen med barnet og bekrefte følelsen gjennom å for eksempel si «jeg skjønner du ble lei deg for at du ikke fikk dukken, for den liker du skikkelig godt å leke med. Og nå er det en annen sin tur, da er det lett å bli skuffet», får barnet en bekreftelse på at reaksjonen de har er forståelig og normal.