RBUP logo

Når mor eller far prøver å ta sitt eget liv

Publisert:

Informasjonssamtalen til barnet som pårørende kan bidra til å redusere risiko for skjevutvikling og psykopatologi. På tross av dette vet vi at informasjonssamtalen til barn i denne gruppen, ofte ikke gjennomføres.

– Vi vet at barn som etterlatte er en gruppe som har økt risiko for skjevutvikling og utvikling av egne psykiske helseplager. Barn som lever med foreldrenes pågående selvmordsatferd er det er forsket mindre på, men forskerfeltet begynner nå å få øyene opp for at denne gruppen barn har med seg en helt egen risiko, sier Kristin Frisch Moe, som er psykologspesialist og studieleder hos RBUP.

Grete Lillian Moen, Synøve Magnussen Wiig (RVTS Øst) og Kristin Frisch Moe har siden 2019 holdt to-dagers kurset «Ivaretakelse av barn som pårørende når mamma og pappa ikke ønsker å leve». Frisch Moe forteller at de i 2016 gjorde en kunnskapsoppsummering som viser at denne gruppen barn er i høy risiko for skjevutkling og utvikling av egen psykopatologi. I tillegg synes de å være i risiko for å utvikle egen selvmordsatferd, også når det er kontrollert for psykiske lidelser.

Kristin Frisch Moe, psykologspesialist og studieleder.

– Det mest paradoksale funnet, var at på tross av den høye risikoen fant de ingen studier av behandling/oppfølging av denne gruppen barn. Det er altså en sterk generasjonsoverføring av selve selvmordsatferden. I artikkelen «Ivaretakelse av barn som pårørende etter selvmordsforsøk» fra 2019 forsøkte vi å svare på hva som er grunnen til den sterke generasjonsoverføringen og hva som skal til for å bryte den, forteller hun.

Barna tar støyten

Frisch Moe beskriver hvordan foreldres selvmordsatferd representerer en dobbel risiko for barnet.

– For barnet er det å bevare båndet til tilknytningspersonen alltid det viktigste. Barnet er følelsesmessig helt avhengig av denne personen. Det å oppleve at tilknytningspersonen truer med å ta sitt eget liv eller være vitne til forsøk, truer derfor barnets opplevelse av fundamental trygghet. Derfor kan vi si at foreldres selvmordsforsøk representerer potensielle traumer for barnet. Ofte ser vi at barn setter egne utviklingsbehov, som skole og venner tilside for å passe på forelderen sin. Er dette noe som vedvarer over tid, kan det oppstå et samspill der barnet bruker all sin energi på følge med på den voksne etter tegn på fare. Da får barnet lite erfaring med å kjenne etter egne behov. I tillegg lever barnet kanskje med ubearbeidede traumer og skyldfølelse. Da er det ikke så rart om det utvikles lite hensiktsmessige måter å regulere egne følelser på, som selvmordstanker eller selvskading, sier hun.

Hun mener at det å gi barn hjelp til å danne mening i det som har skjedd, og at familiene får mulighet til videre hjelp og oppfølging kan hindre generasjonsoverføring.

Barn har en lovfestet rett til å bli informert om foreldres helsetilstand og ivaretas ved selvmordsatferd i hjemmet, ved at det gjennomføres en samtale med pasienten om barnets behov for informasjon og oppfølging.

Ifølge loven har behandler plikt til å spørre pasienten om barn, vurdere behov for å avholde informasjonssamtalen, eventuelt informere barnet eller barna og deretter å kartlegge barnets behov for videre støtte eller behandling.

– Vi har utarbeidet en sjekkliste for punkter man kan forsøke å komme gjennom i løpet av en informasjonssamtale, som er tilpasset barnets alder. Men vi vet at det gjennomføres svært få barnesamtaler etter selvmordsforsøk eller når forelderen er innlagt for suicidalitet, sier Frisch Moe.

Hindringer for gjennomføring av informasjonssamtalen

I fagtidsskriftet Suicidologi skriver de tre kursholderne om hva som kan komme i veien for gjennomføring av informasjonssamtalen .
– Dette skyldes antakelig flere forhold. Vi vet at det er store mørketall fordi mange som strever med selvmordsatferd ikke søker behandling.
Hun forteller at i de tilfeller hvor man kjenner til barna og er i bedre posisjon til å snakke med foreldrene over tid, er det også barrierer for å gjennomføre informasjonssamtalen.


– Det er vanskelig å snakke med barn om foreldres suicidalitet. Behandlere kan være usikre på det å snakke med barn generelt. De kan også være redde for å legge ekstra sten til byrden for barnet og den syke forelderen, og bryte en allerede skjør behandlingsallianse med pasienten.

Forelderen på sin side kan være preget av skam eller frykt og dermed takke nei til en slik samtale. Det er ikke vanskelig å forstå at mange foreldre kvier seg for å snakke om egen selvmordsatferd med barna. For oss behandlere, som kanskje er usikre på om vi klarer å skape gode rammer rundt en slik samtale, kan et nei fra forelderen føles som en lettelse.
På denne måten kan traume ligge ubearbeidet og bli erfaring som verken foreldre eller barn snakker om.
– Fra forskning vet vi at samspillsproblemer med eget barn også kan rapporteres som utløsende hendelse til selvmordsforsøket. At foreldre får hjelp med å snakke med egne barn om det som har skjedd, kan bidra til å redusere selvmordsrisiko, sier hun.

Hvordan snakke med barna?

Informasjonssamtalen eller barnesamtalen kan skje på alle nivå i behandlingen, om det er på akuttinstitusjonen, en poliklinikk eller i den kommunale instansen som kanskje følger opp over tid.
– Det finnes mange råd for å hvordan man kan snakke med barn som etterlatte, men lite tradisjon for å snakke med og ivareta barn som påførende når foreldre strever med pågående selvmordsatferd.
Her viser Frisch Moe til flere punkter om hva som er lurt å tenke gjennom:
Hvem skal være til stede? Hva har blitt sagt fra før? Hvilke ord har vært brukt tidligere? Vet foreldrene hva barnet har sett/hørt? Hadde det vært en god ide å dele opp samtalen?


– Det er stor variasjon på hva som passer best for barnet man har foran seg. Samtalen handler om å finne ut hva barnet er opptatt av og bidra til å skape utvidet mening ut ifra der barnet er.


Frisch Moe tenker at hjelpere ofte gjør det for vanskelig for seg selv.
– Det er ikke så vanskelig å snakke med barn om dette som man tror. Barn er ofte veldig konkrete. Det kan være nok å si at: «Det vi vet er at mamma har tatt altfor mange tabletter og at mamma fikk medisin for det i sykebilen. Nå skal mamma være her til hun føler seg bedre. Vi vet at når sånt skjer med foreldre, er det mange barn som ønsker å snakke med noen etterpå. Kanskje er det ting de lurer på og ting de bekymrer deg for». Dette er et eksempel på en oppstart, så kan man bruke sjekklisten videre for å utforske hva barnet har fått med seg og reaksjoner barnet har erfart i etterkant.
Frisch Moe understreker at informasjonsarbeidet er en prosess, og at første samtale kun er starten på noe familien kan snakke videre om eller som kanskje kan trenge videre oppfølging i kommune eller spesialisthelsetjeneste.


– Når behandlerne blir trygge viser erfaring at sannsynligheten for at foreldre takker ja til informasjonssamtalen øker.

Barrierer i systemet

Hun er opptatt av at det ikke bare handler om barrierer i den enkelte behandler, men at det i stor grad handler om barrierer i systemet.


– Dessverre hører vi ofte fra deltakere på kurs hos oss at de opplever lite støtte fra ledelsen eller i strukturen i systemet, og at de opplever å bli sittende alene med utfordringene. De forteller blant annet om manglende journalsystem, dårlige systemer for å informere om informasjonssamtalen er avholdt eller ikke, manglende tid, at det ikke blir etterspurt eller prioritert i teamet og lite egnede lokaler. Under slike forhold er det lite sannsynlig at informasjonssamtalen blir gjennomført, sier Frisch Moe.


Erfaringer fra et akutt-team Moen, Magnussen Wiig og Frisch Moe kursholderne skriver om i sin siste artikkel viser at dersom behandlerne får tilstrekkelig veiledning og støtte, formidler de en annen trygghet til forelderen når de spør. De aksepterer heller ikke et nei så lett som tidligere, men uforsker sammen med forelderen hva dette kan handle om og peker på mulige positive konsekvenser.
– Deltakerne i studien ga uttrykk for at den største bøygen var den første samtalen. Hadde de først avholdt én, føltes det ganske trygt å avholde neste. På slutten av studien fortalte deltakerne at det føltes unaturlig å ikke snakke om barna. Foreldrene, på sin side, ga uttrykk for at de var glade for at de fikk hjelp til å ivareta barna sine, noe som ellers hadde blitt liggende som en udelt bekymring, sier Frisch Moe.

Du kan lære mer om dette i to-dagerskurset "Ivaretakelse av barn som pårørende ved selvmordsatferd".