Ubyråkratisk tidlig innsats som hjelper barn og familier – det kan vi lære av Brundalen-prosjektet

Først litt semantikk

Vi starter med et kjapt KI-søk. Hvilke ord bruker vårt felt for samarbeid? Det er ikke rent få: Tverrfaglig samarbeid, samhandling, koordinert innsats, helhetlig oppfølging, samordnet hjelp, samarbeid på tvers, tverretatlig samarbeid, tverrsektorielt samarbeid, felles oppfølging, laget rundt barnet/ungdommen/familien.

Det høres komplisert ut. Og kan det være at vi, i frustrasjon over å ikke helt få det til, stadig finner opp fine nye ord...

På Brundalen kaller de det ubyråkratisk tidlig innsats og de får det til. De får det til gjennom å bruke barnehagen og barneskolen som base, eller som et anker som de selv sier, for mobilisering av tjenester til innbyggerne. Hva betyr det egentlig, og hvem er de?

En unik base for tverrfaglig hjelp

De er Therese Rystad, enhetsleder for Brundalen barnehager, og Thea Rime, avdelingsleder for Brundalen barnehager. Det var de som så behovet for prosjektet Tidlig innsats på Brundalen. Den fikk de fordi de erfarte at mange av barna i barnehagen ikke hadde det bra. De var triste, sinte, og det vi kaller utagerende. Det fikk Thea, Therese og de andre ansatte i barnehagene til å tenke: hvordan kan vi hjelpe barna bedre?

Det er på sin plass med en stor takk for at nettopp dere i barnehagen tenkte denne tanken. For som Thea og Therese selv sier:

– Barnehagen er i en unik posisjon, foreldrene kommer jo to ganger hver dag. Så foreldrene blir godt kjent med barnehagen og personalet, og vi blir godt kjent med dem. Det gir oss en unik posisjon for å hjelpe.

Det er gullet, som vi må benytte oss av.

Å ses ofte, slik at man kan bygge relasjon og tillit over tid, samtidig som man blir kjent med familien tidlig i barnets liv – det er gull! Det gir en unik mulighet for å forstå og for å hjelpe, før utfordringene får vokse seg store. Vi kan se på det som selve grunnforutsetningen for å være et anker for mobilisering av tjenester til innbyggerne, slik vi nevnte tidligere i teksten. Men så er det en del til, som er den helt spesielle for Brundalen-prosjektet. Thea forklarer:

– En viktig suksessfaktor i prosjektet er at vi inviterer fagfolk inn i barnehagen, på hjemmebanen til familien. I stedet for at de må oppsøke offentlige kontorer som er vanskelig for noen av dem, så kan fagpersonene fra de tjenestene møte dem her. Og hvis foreldrene vil så kan personalet, som de er trygge på, være med inn i samtalen.

Veien til gullet i Brundalen-prosjektet

Vi tar et lite skritt tilbake her, til før prosjektet startet. I Brundalen-barnehagene hadde de alltid jobbet godt med barnegruppa og foreldreveiledning. Samtidig kjente de på at det er så mye som påvirker et barn og en familie, og så mye som de i barnehagen ikke fikk gjort noe med, som økonomiske problemer eller uhelse. Da kom barnehagen ofte litt til kort. Thea utdyper:

– Tidligere opplevde vi at vi kunne se at det var noe på hjemmebane som foreldrene trengte hjelp med, men det er jo ikke sånn at barnehagen kan ta alle oppgaver. Men så hadde vi heller ikke rustet oss godt nok for å kunne bidra til at foreldrene fikk den hjelpa de trengte, vi hadde ikke det nettverket. Så vi erfarte at det ofte ble slik at vi ga foreldrene et telefonnummer, men så tok de ikke den kontakten, med for eksempel Nav. Da eskalerte problemene på hjemmebane, og så eskalerte symptomene for barna.

Så vi tenkte at vi er nødt til å sikre at stafettpinnen går videre.

Denne mater vi inn med teskje: På Brundalen er det slik at hvis en mamma sliter økonomisk og trenger å snakke med Nav, så ringer barnehagen til Anne i Nav, og så kommer hun til barnehagen og tar en prat med mamma. Hvis en pappa har helseproblemer, så kommer Thomas fra helse- og velferdstjenester i kommunen. Foreldrene kan få denne første viktige samtalen i kjente og trygge omgivelser og hvis forelderen vil, med støtte fra en barnehageansatt.

Dette er en hovedgrunn til å kalle prosjektet ubyråkratisk tidlig innsats. Det sitter ingen koordinator og holder styr på dette. Det må ikke gjennom ett, to, eller tre ledd for å skje. Det krever i grunnen ikke noe særlig ekstrainnsats, for barnehagepersonalet er allerede involvert i familiens liv. De har bare fått flere verktøy i verktøykasse, flere gode støttespillere, og som bonus – større trygghet og mestringsfølelse. Som en ansatt sier:

– Jeg blir stolt av jobben min med å ha muligheten til nå å se hele familien, ikke bare enkeltbarnet for seg selv. Kvaliteten på arbeidsplassen har alltid vært god, men nå har vi fått en ny kompetanse som gjør den enda bedre.

Arbeidslaget – et samkjørt, hurtigarbeidende fellesskap

Vi skal tilbake til Anne fra Nav og Thomas fra helse/velferd, for de tar oss til selve rosinen i pølsa – hvorfor de har fått til et så godt samarbeidsprosjekt på Brundalen. Therese forklarer:

– Vi har en arbeidsgruppe, et arbeidslag, hvor vi var sånn 7–8 stykker fra ulike tjenester, og det var vi som opprinnelig var med å starte dette prosjektet, fordi vi alle så behovet for å samarbeide bedre.

Arbeidslaget møtes med jevne mellomrom. Her jobber de ikke med enkeltsaker, men de legger framdriftsplaner for videre jobbing, og ikke minst blir de godt kjent med hverandre og hverandres tjenester. Det opprinnelige arbeidslaget besto av Therese og Thea, Anne fra Nav, Thomas fra helse/velferd, Tor Erik fra politiet, Øystein fra Trondheimshjelpa, Sten Frode fra skolen og Tone fra SFO. I dag består det av 18 tjenester og frivillige tilbud. Men å si at laget består av tjenester blir på én måte riktig, men også litt feil å si. Det består av folk. Det er rosinen i pølsa. Som Therese sier:

– Det handler veldig om navngitte personer som får et eierforhold til det å hjelpe. Ikke Nav, men Anne. Ikke politiet, men Tor Erik. Og for oss i barnehagen er det så enkelt som at når det er familier som har vansker med helsa, så ringer jeg Thomas, en god kollega på helse/velferd. Det kan jeg gjøre fordi jeg kjenner han og tjenesten han jobber i.

Samarbeid blir for upersonlig hvis det bare handler om etater. Det må handle om mennesker.

Hvis du nå tilfeldigvis sitter og tenker: men hvordan informerer man foreldrene om dette? Hvordan får man samtykke? Så har Thea svaret på det.

– Vi opplyser om prosjektet i alle foreldresamtaler og på alle foreldremøter, så det er et prosjekt som alle er kjent med. Det er lett å gjemme seg bak taushetsplikten, men vi spør bare om samtykke. Og det er ingen som ikke vil ha hjelp og at vi skal samarbeide om å hjelpe. Det er det beste for barnet og dem selv, liksom. Hvem vil ikke ha det?

Hva sier familiene?

Tidlig innsats på Brundalen er forsket på. Gjennom en toårs periode fikk over 70 familier med til sammen 160 barn, tverrfaglig hjelp gjennom prosjektet. Vi avslutter med et sitat fra en mamma:

Den støtten vi har fått gjennom dette prosjektet, har vært med på å forandre livet vårt…