Slik bekjemper vi mistrivsel, skolefravær og mobbing

Hun kommer i full fart inn på kontoret, rett fra møte i psykologforeningen om et utdanningsprogram for psykologer som jobber tett på barnehager og skoler. I hånda har hun en tallerken med to brødskiver, gulost med paprika og roastbiff med agurk. Hun rakk ikke spise mellom møtet og denne praten, men det gjør ingenting. For Kristin Andreassen Eide brenner for dette temaet – hvordan vi kan skape skoler hvor det er godt å være, både for barn og voksne. Hvor de ansatte kan slippe å kjenne på at de løper etter et økende antall krav, utfordringer og problemer de skal løse opp i. Hvor barna skal få de beste forutsetningene for å lære.

Hva er utfordringene?

I årets Ungdata-undersøkelse kommer det fram at flere unge mistrives på skolen, og de registrerte mobbetallene er de høyeste noensinne. Vi går i feil retning, andelen som mistrives på skolen har økt med 8 prosentpoeng på rundt ti år.

Samtidig trenger vi ikke være særlig aktive nyhetslesere for å få med oss at mange lærere er frustrerte. At kravene øker, at lærerrollen er i endring og at mandatet kanskje er litt uklart, og at foreldrene maser som aldri før.

Hva er egentlig veien til ønsket resultat?

Når problemene øker, tyr vi som vanlig til en kjent oppskrift. Vi lager handlingsplaner – paragrafer til og med. Vi bretter opp ermene for å komme problemet til livs, og vi nærmest krangler om hvem som har skylda og hvem som har ansvar for å fikse, men det hjelper søren ikke. Kristin er ikke overraska:

– Hvis vi ønsker reell forebygging, reell reduksjon av mobbing og mistrivsel så må vi ligge i forkant. Vi voksne, uavhengig av hvilken arena du møter barn på, må sørge for at unger føler seg forstått, føler seg inkludert, blir sett, føler mestring og er en del av fellesskapet. Forebygging av mistrivsel og mobbing handler ikke bare om å avdekke, behandle og håndtere, men det er i stor grad det vi holder på med, vi er så problemfokuserte. Ikke misforstå, så klart vi skal inn og hjelpe i mobbesaker, men vi må også tørre å satse pengene og energien på de tinga vi vet bygger god helse og tilhørighet, fremfor brannslukkinga.

Men stopp en halv nå. For like raskt som Kristin sier dette, ljomer stemmene. Av fortvila lærere som lurer på om det i det hele tatt er noe tid til overs, til brøk, og demokrati og det som pleide å være lærerens jobb. For nå kan det for noen virke som at det er oppdrager, psykolog og miljøterapeut det egentlig er forventa at man skal være. Uten noen mulighet for å sette ned foten, for da er foreldrene på pletten. Men det er ikke meningen, sier Kristin:

– Det handler om å jobbe helsefremmende. Det er det vi snakker om her, ikke at man skal være psykolog eller miljøterapeut, eller at man aldri kan si ifra. Helt overordna, handler det om å skape arenaer hvor det er godt å være barn – i møte med voksne, og i møte med andre barn. Vi må bygge relasjon – til barna og til foreldrene. Med en god relasjon i bånn, spesielt til de barna og foreldrene som kanskje utfordrer verktøykassa vår mest, så får vi etter hvert et veldig stort handlingsrom. Da kan du si ting, og folk hører på deg.

Hvordan få folk til å ikke høre, og hvordan få oss til å høre

Folk hører på deg – la oss stoppe litt der. Er ikke det veldig nærme kjernen i en lærers mandat, at barna hører på deg. Og er det ikke dette man etterlyser i forhold til foreldrene, at de hører og skjønner at du som lærer vil akkurat det samme som forelderen, at barnet skal lære og ha det bra. Det handler om relasjon og at vi får folk til å høre på oss, og her koster denne journalisten på seg en kort personlig avstikker.

Da mitt barn begynte på skolen, var det allmøte. På det allmøtet gjorde en av lederne narr av «nevrotiske mødre» og gjorde det med det tydelig, hvor lei hun var av maset deres. Jeg er absolutt en sånn en. Heldigvis for denne lederen har jeg også såpass mange erfaringer med å føle meg til bry at jeg ikke tør å si ifra om ting, og ikke minst en viss forståelse av at selv om jeg føler ting, så er det ikke alltid jeg skal si ifra og få folk til å endre seg, dette kommer jeg tilbake til.

Poenget her er: gjett om jeg hører på den lederen etter at hun starta relasjonen vår, relasjonen min til barnet mitt sin skole, med å gjøre narr av sånne som meg? Svaret er selvfølgelig nei. Jeg kjenner trass hver gang hun åpner munnen. Jeg har lyst til å gjøre det motsatte av det hun sier. Nå gjør jeg selvfølgelig ikke det – som lærer selv, forelder og en som jobber med psykisk helse vet jeg veldig godt hvor viktig det er at barnet mitt liker skolen sin. Men der hjalp ikke hun særlig godt til.

Hvem jeg hører på? Jeg hører på folk jeg merker at vil meg vel og som også hører på meg. Nei, jeg trenger ikke få vilja mi, men en god relasjon hviler på en gjensidig forståelse - ikke lydighet, frykt, eller en som vinner og en som taper.

Erkjennelsen av at vi alle har en bagasje

Her må alle vi voksne gå i oss selv. Skolefolk, foreldre, alle. Hvilke sannheter om relasjon har jeg med meg? Hva skjer når jeg får sterke følelser? Kjefter og straffer jeg: når elevene ikke gjør som jeg sier henger jeg dem ut og får dem til å skamme seg, det var slik jeg selv ble oppdratt. Eller, forventer jeg at alle skal hoppe etter mine følelser: når jeg blir redd og sint fordi barnet mitt sier at læreren var kjip i dag, så ringer jeg skolen og ber læreren skjerpe seg og at dette vil få konsekvenser. Jeg glemmer at det barnet mitt først og fremst trenger er at jeg tåler følelsene og hvor kjipt det er å få tilsnakk foran alle, men at følelser ikke er objektive sannheter om verden – det er ikke sikkert at læreren har vært kjip. Kanskje hun bare var helt rettmessig streng, fordi det ikke er greit å le av at noen sier noe feil, for eksempel.

Veien til mindre mobbing, mistrivsel, og å ikke løpe etter

Hvis vi skal få folk til å høre på oss, må vi forstå hva vi selv bringer inn i relasjonen, at det alltid er en dynamikk. Og hvis vi skal bekjempe mistrivsel og mobbing, så må vi gjøre hverdagen trygg. Det er når vi er utrygge at vi kjenner et behov for å forsvare oss og gå til angrep. Å være utrygg tar veldig mye krefter og fokus, det blir ikke plass til trivsel. Og som vi alle vet, utrygghet nå for tida handler veldig lite om at det kommer en løve eller bjørn, slik følelsene våre opprinnelig skulle beskytte oss mot. Utrygghet og trygghet i dag handler veldig mye om erfaringer – har jeg erfart at det er greit å være den jeg er? Er noen ute etter å ta meg, eller vil de meg vel? Hører jeg til her, er det noen som liker meg? Hva skjer når jeg får det vanskelig, får jeg kjeft da, eller får jeg forståelse og hjelp? Duger jeg til noe, er jeg bra nok? Dette er det folk trenger å kjenne på – ja, du hører til her. Ja, jeg liker deg. Og se, du får til! Det er slik vi kan bidra til at mistrivsel og mobbing ikke får grobunn. Og igjen er Kristin klar i talen:

– Jeg tenker at man må kjenne flokken sin og man må passe på den. Noen ganger vil det innebære å ofre kaffekoppen, og heller ta med seg matpakka ut i garderoben der barna er. Fordi akkurat nå trenger flokken det. Nå er det så mye som er nytt, eller nå er det så mange som sliter litt, og de trenger at jeg er nær. Det samme gjelder foreldre, trenere eller andre som møter barn i sin hverdag. Det handler om at vi i perioder må strekke rollen. Vi må bygge tillit fra start, men så må vi også trå til litt ekstra når det trengs. Være den trygge. Ikke fordi vi skal la oss diktere eller være psykologer, men fordi vi er avhengige av alle voksne i laget, for å lykkes. Vi må trå til, og så får vi belønningen. Belønningen er at vi slipper å løpe etter, og vi kan ta oss den kaffekoppen fordi vi vet at flokken vår har det bra.

Mestringsmiljø

Vi skal straks tilbake til dette med å være der for barn og foreldre når det virkelig trengs, men først skal vi si litt om videoressursen Mestringsmiljø. Mestringsmiljø består av fire filmer med tilhørende oppgaver og faktabokser.

Film en, å være på lag, handler om nettopp dette med å være til stede for flokken, og være sensitive slik at vi plukker opp når barna trenger oss. Det er i de små øyeblikkene vi bygger trygghet.

Film to heter positive relasjonelle møter. Den belyser alt det viktige som skjer når vi deler gode og vonde følelser. Når vi deler følelser som glede og iver kjenner barna at vi liker dem, at det de er opptatt av har betydning, de gode følelsene vokser ved at de blir delt, og vi knyttes nærmere hverandre. Når vi deler følelser som tristhet, frykt, kjedsomhet, skam og sinne bygger vi trygghet, gjennom at barna kjenner at når de får det vanskelig så er de ikke alene. De lærer å tåle vonde følelser. At vonde følelser ikke nødvendigvis betyr at andre skal endre noe. Følelsene gir oss informasjon om oss selv og hva som er viktig for oss. Det er nyttig å ha med seg. Gjennom at vi tåler, får vi barn som tåler seg selv og andre, og som tåler livet. Robuste barn.

Film tre heter forskjellen på den lille og den store, og den trekker fram betydningen av rammer og grenser. Barns hjerne er ikke ferdig utvikla og derfor trenger barn hjelp, forståelse og realistiske forventninger fra oss voksne. De trenger også forutsigbare rammer og regler. Ikke minst trenger de at vi ikke mister empatien når vi er tydelige, og hvis vi blir for harde og sinte, må vi reparere og ta ansvar for atferden vår.

Det er ikke alltid lett å være en trygg og god voksen. Alle har vi blitt for sinte, vi har oversett det «vanskelige barnet» som sitter alene fordi vi ikke orker mer akkurat nå, vi har sendt på gangen, og vi har tillagt barn litt kjipere intensjoner enn de egentlig har: nå prøver du bare å ødelegge for de andre i motsetning til: når har du det så vanskelig at du ikke klarer noe annet og jeg skjønner at du trenger hjelpen min. Film fire handler om det viktige valget vi tar, når vi klarer å være gode selv om vi kanskje får vanskelige følelser inni oss. Ingen av oss er perfekte og omsorgsfulle voksne til enhver tid og barna tåler feiltrinn. Likevel skal vi være oppmerksomme på at det ofte er de barna som trenger det minst, som får mest negativ oppmerksomhet. Dette kan forplante seg videre, for eksempel til atferdsproblemer eller skolefravær. Slik kan vi ikke ha det.

Opprettholdende faktorer når barn strever, og den biopsykososiale modellen

Og apropos mobbing og skolefravær, hva vi gjør for barnet som ikke har det bra? Her kan den biopsykososiale modellen være til hjelp. Den biopsykososiale modellen hjelper oss med å analysere og forstå alle faktorene som påvirker hvordan vi har det. Biologi refererer til de fysiske aspektene som kan inkludere genetikk, infeksjoner, skader m.m. Psykologi omfatter personens tanker, følelser, atferd og andre mentale prosesser som kan påvirke helse og sykdom. Sosial handler om sosiale og kulturelle faktorer som familie, relasjoner, miljø, skole, økonomi, utdannelse, lokalsamfunn, m.m. som kan påvirke helse og velvære.

Hvorfor bringer vi inn denne nå? Kristin utdyper:

–Vi må ikke nødvendigvis bruke mye tid på å finne årsakene, for å lykkes med å hjelpe. Men med utgangspunkt i situasjonen her og nå, se på hva det er som opprettholder vanskene eller problemene. For det kan nemlig være noe helt annet enn det som var utløsende årsak i utgangspunktet. Ved å kartlegge de opprettholdende faktorene, så tydeliggjøres det fort at vi alle må ta i et tak. Noe må barnet selv bidra med, noe må jeg som lærer ta tak i, og noe annet er det foreldrene som må stå for. Og uten at vi alle gjør vårt og løfter samtidig, vil vi stadig oppleve å stange hue i veggen. Gullet ligger i det felles løftet. Så en oppfordring fra meg er å legge modellen på bordet og prøve å identifisere opprettholdende faktorer.

Les mer og last ned den biopsykososiale modellen

I dette ligger også en liten oppklaring. I fokus på problemer, skyld og tiltak er det fort gjort at noen blir ansvarlige, både for å avdekke hva som er problemet og for å komme med en løsning. Dette må vi bort ifra, mener Kristin:

- La oss si at klassemiljøet blir litt dårligere - mer uro, mer utestenging. I sånne situasjoner tror jeg lærere dessverre kan kjenne at de må levere en løsning. Men ofte finnes det ikke ett svar på utfordringene. Det er dynamiske prosesser, hvor det ene fører til det andre. Da krever det mot fra lærerens side, til å tørre å kalle inn til foreldremøte og si at nå er det utfordringer, nå må vi alle trå til. Det krever mot å si ting som de er, og å tåle å stå i at man ikke helt har svaret på hva som er lurt å gjøre. Og det krever ikke minst en felles forståelse både fra skolen og foreldrene - at svarene og løsningene finner vi sammen, i fellesskap.

Sammen er siste nøkkelord i denne saken om hvordan vi reduserer mobbing og mistrivsel. Kristin får ordet en siste gang:

– Vi kan slutte å snakke om hvilken rolle du har. Det handler om hvordan voksne møter barn og hvordan vi sammen legger til rette for at alle barn opplever å ha det trygt og godt. Mistrivsel og mobbing er ikke et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Det er det hele systemet gjør, som fører til endring. Vi må hjelpe hverandre, ta i et tak, ikke bruke tid og energi på å «ta» hverandre eller snakke om hvem som burde gjort hva for mange år siden. Det kan man evt. gjøre senere. Først skal vi sikre at barna opplever et trygt og godt oppvekstmiljø med voksne de stoler på at er der for dem, og som kan ta tak når det trengs!